kievoté
Étymologie
- Dérivé de kievé (« clamer, proclamer »).
Verbe
| Personne | Présent | Passé | Futur |
|---|---|---|---|
| 1re du sing. | kievoté | kievoteyé | kievoteté |
| 2e du sing. | kievotel | kievoteyel | kievotetel |
| 3e du sing. | kievoter | kievoteyer | kievoteter |
| 1re du plur. | kievotet | kievoteyet | kievotetet |
| 2e du plur. | kievotec | kievoteyec | kievotetec |
| 3e du plur. | kievoted | kievoteyed | kievoteted |
| 4e du plur. | kievotev | kievoteyev | kievotetev |
| voir Conjugaison en kotava | |||
kievoté \kiɛvɔˈtɛ\ bitransitif
Dérivés
Prononciation
- France : écouter « kievoté [kiɛvɔˈtɛ] »
Références
- « kievoté », dans Kotapedia