kelká
Étymologie
- Dérivé de kelk (« miette »).
Verbe
| Personne | Présent | Passé | Futur |
|---|---|---|---|
| 1re du sing. | kelká | kelkayá | kelkatá |
| 2e du sing. | kelkal | kelkayal | kelkatal |
| 3e du sing. | kelkar | kelkayar | kelkatar |
| 1re du plur. | kelkat | kelkayat | kelkatat |
| 2e du plur. | kelkac | kelkayac | kelkatac |
| 3e du plur. | kelkad | kelkayad | kelkatad |
| 4e du plur. | kelkav | kelkayav | kelkatav |
| voir Conjugaison en kotava | |||
kelká \kɛlˈka\ ou \kelˈka\ transitif
Dérivés
Prononciation
- France : écouter « kelká [kɛlˈka] »
Références
- « kelká », dans Kotapedia