brinké
Étymologie
- Dérivé de brink (« bouton »).
Verbe
| Personne | Présent | Passé | Futur |
|---|---|---|---|
| 1re du sing. | brinké | brinkeyé | brinketé |
| 2e du sing. | brinkel | brinkeyel | brinketel |
| 3e du sing. | brinker | brinkeyer | brinketer |
| 1re du plur. | brinket | brinkeyet | brinketet |
| 2e du plur. | brinkec | brinkeyec | brinketec |
| 3e du plur. | brinked | brinkeyed | brinketed |
| 4e du plur. | brinkev | brinkeyev | brinketev |
| voir Conjugaison en kotava | |||
brinké \brinˈkɛ\ ou \brinˈke\ intransitif
Prononciation
- France : écouter « brinké [brinˈkɛ] »
Références
- « brinké », dans Kotapedia